En feminists perspektiv på AIDS

Pride parade barn og mann kysser

Mens jeg søkte litt rundt på internett, kom jeg over en blogg som er akkurat det jeg liker å finne. Den heter Feministperspektiv og de fleste kan nok forestille seg hva denne bloggen handler om. Jeg så litt igjennom innholdet og fant denne flotte artikkelen om en eller annen svært viktig film om homofile. Ikke bare kulturell AIDS, men bokstavelig talt AIDS. La oss se hva hun skriver.

I går dro jeg og så førpremieren på 120 battements par minute, eller på norsk 120 slag i minuttet. Den er fransk, gay, og utrolig vakker og vond og morsomt på samme tid.

Ja, blir det særlig vakrere enn franske homser? Det skal mye til spør du meg. Kanskje et standard fuckparty i USA er det eneste som kan overgå det.

Progressivt! De homofiles livsstil er sannelig noe for seg selv. Hva får deg til å tro at disse ikke passer i et monogamt ekteskap? Er du kanskje skaphomofil selv? Hmmmm???

120 battements par minute handler om aids-aktivister på tidlig 90-tall i Paris. Spesifikt er det gruppen ACT UP, som har migrert fra Boston, USA og sprer informasjon med provoserende aksjoner og politiske slagord som både får deg til å le og grøsse på samme tid.

Det er ikke det eneste de sprer på sin vei, eller hva?

Beklager, det virker som mine cis-hetero-privilegier skinner litt for mye igjennom. Jeg skal sette meg i skammekroken i 14 minutter og 88 sekunder.

I filmen følger man Nathan og hans første møte med aktivist-gruppen Act Up. Det er strenge regler for debatt, for at alle skal rekke å bli hørt, og man får et innblikk i de tidvis gærne og ekstremt effektive politiske aksjonene gruppen leder. På en side er det sjokkerende, fordi det blir brukt virkemidler som falskt blod og det er mye roping, men på den andre siden er dette de desperate ropene om hjelp fra en gruppe som bokstavelig talt dør fordi myndighetene ikke hjelper dem. Det var grusomt å se hvordan gruppens mest utsatte fortalte om lave blodverdier, om medisiner som ikke fungerer mer, og et myndighetsorgan som helt tydelig ikke gjør det de har fått beskjed om (hjelpe dem med AIDS).

Jeg hater også konsekvensene av mine handlinger. Derfor ligger jeg rundt med byens skitneste tøser og blir svært overrasket når legen min forteller meg at jeg har fått gonoré. Hvordan kunne dette skje?

Det er heller ikke noen god informasjon om spredningen av HIV på 90-tallet, og det er morsomt å se gruppen spre bevissthet.

Jeg tror disse «aktivistene» tar mer glede i å spre AIDS enn å spre beviss- ops der gjorde jeg det igjen! Ikke noe iskrem etter middag på meg i dag.

En liten advarsel jeg vil gi til dem som ser filmen, er at det er ganske grafiske sex-scener. Jeg trodde muligens advarselen på oslokinos sider om «grafisk sex» var puttet der fordi det er homosex, men det er den definitivt ikke. Du får se alt og du får høre alt og det er ikke akkurat korte scener. Så det kan være lurt å ikke se denne filmen med, for eksempel, moren din (….sånn som jeg gjorde) eller andre som du blir lett klein med. 

Der har du det. Vær forsiktig med å se på filmen sammen med mor eller annen familie da dette kan bli litt pinlig. Vel, først og fremst hvis du har hatefulle slektninger som ikke liker å se på rompesex. For de fleste opplyste og tolerante individer bør dette gå helt smertefritt. Det er tross alt 2018, folkens!

Current year - John Oliver

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s