Denne videoen anbefaler jeg alle å se. Marcus Follin tar opp noe jeg selv har lagt merke til mange ganger når jeg har snakket med folk som er en del av det nasjonalistiske miljøet, særlig på internett, men også et par ganger i det virkelige liv. Enkelte vet ikke når de skal slutte å spøke, når de skal slutte å være ironiske. Alt er en spøk for dem og de ser ut til å ikke egentlig bry seg om noe. Det er noe patetisk ved dette. Som Follin påpeker viser det feighet når man ikke er i stand til å si at man står for noe og faktisk mener det uironisk. Det betyr åpenbart ikke at alle må offentlig stå frem med denne typen meninger, men det betyr at blant likesinnede må det være øyeblikk hvor man stopper å spøke. På et eller annet tidspunkt må det komme frem noe genuint.

Jeg tenker at grunnen til denne type useriøse oppførsel må ha noe å gjøre med at de ser hvor ille noen av de tidligere nasjonalist-bevegelsene tok seg ut og dermed vil være forsiktige med å være for selvhøytidelige. 80- og 90-tallsbevegelsene så ut som de tok seg selv veldig alvorlig (på en dårlig måte), men viste med sin kriminelle og kontraproduktive oppførsel at de egentlig ikke var ute etter annet enn å være idioter. Sånn sett er det til en viss grad forståelig at noen i dag går for mye i andre retningen, men dette er heller ikke det optimale. Hvis jeg hadde vært ny og møtte bare disse som aldri mener noe som helst av det de sier, hadde jeg sannsynligvis avskrevet hele miljøet. Ingen vil risikere noe for synspunkter de kun har ironisk. Ironi er et bra verktøy for å spre ideer videre og det er en måte å teste ut nye synspunkter på før man bestemmer seg for om de er riktige. Men på et eller annet tidspunkt må man bestemme seg for hva man mener.

De som ikke engang er modige nok til å være alvorlige om det de mener når de er blant venner, hva skal man egentlig med dem?