Nei, Lareib, Norge er IKKE ditt

Laireb Zaman bestefar
Laireb Zamans bestefar er like norsk som deg

Omskrivingen av norsk historie og hva våre tradisjoner handler om skjer konstant. Multikulturen presses på oss og vi blir nødt til å lese artikler av innvandrere som ikke hører hjemme i Norge om hvordan de angivelig bryr seg like mye om Norges nasjonaldag som nordmenn gjør. De er «akkurat som alle andre». Dette er ikke bare en fornærmelse mot alle nordmenn som virkelig bryr seg om Norge, det er også et forsøk på viske ut alt som er spesielt med vårt folk og vår nasjon. Hvis hvem som helst kan være norsk, er det å være en nordmann ingenting.

Et slikt eksempel er en artikkel skrevet av studenten Laireb Zaman publisert av NRK (i tilfelle du lurte på hva lisenspenger/skattemidler brukes til å finansiere). Hun forteller om sin bestefar som liker 17. mai akkurat like mye som deg, Ola Nordmann. Den åpenbare implikasjonen er at hennes bestefar også er like norsk som ekte (det vil si etniske) nordmenn. Hva er vel bedre enn å ha noen fra et helt annet land fortelle deg hva det å være norsk virkelig er?

I dag er det travelt i mange norske hjem. Bunader, festdrakter, kjoler, dress og slips ligger klar. Mor stresser med bordpynten. Far må få kakeglasuren jevn. Bror lakkerer skoene, mens søster tar det rolig i år. Ingen feirer nasjonaldagen som oss nordmenn.

Jeg er enig i at ingen feirer nasjonaldagen som oss nordmenn. Du er bare ikke en del av gruppen, Laireb. Du kommer aldri til å bli det heller. Ikke engang om du er frekk nok til å ikle deg en bunad. Du blir aldri en nordmann.

Barneskoler blir til selskapslokaler, der foreldre fungerer som kakebakere og pølseselgere. Is, lodd og sekkeløp. Russen paraderer for tilskuerne. Gatene fylles opp. Det er et mangfold av mennesker å se. Av språk, dialekter, hudfarger, religioner og livssyn. Mennesker i alle aldre. Alle feirer denne dagen.

Å late som at det å ha folk i ulike aldre og med ulike dialekter er noe som helst likt som å ha folk med vidt fremmede religioner, livssyn og opprinnelse er et typisk triks fra folk som prøver å utslette europeisk identitet. «Rase er bare en liten ting, det har ingen betydning. Det er akkurat som alder eller en dialekt fra Vestlandet. Vi er helt like. Derfor bør du la et ubegrenset antall innvandrere få komme inn i Norge.» Jeg blir nesten overrasket over at noen lar seg lure av slik retorikk, men det har noe med at de gjentar løgnene så mange ganger at folk til slutt tror på dem.

På dagen der vi alle feirer oss, klarer jeg ikke å la være å tenke på bestefaren min. I huset vårt på Jessheim hender det at vi barnebarna sitter rundt stuebordet og lytter til bestefar fortelle historier fra gamle dager, som besteforeldre flest. Men vi hører ikke noe om andre verdenskrig. Vi hører om reisen fra øst til vest. Bestefars reise fra Pakistan til Norge. En reise som tok 16-17 dager, fordi den gikk langs landeveien. I 1971 satte han for første gang foten på norsk jord.

Det sies at disse første pakistanerne var en berikelse, men det er bare enda en løgn. Vi trengte dem like lite som vi trenger dem i dag. Kanskje er det på tide at Lairebs bestefar vender nesa sørover og atter en gang setter sine føtter på pakistansk jord.

48 år senere gjenopplever jeg vår faste 17. mai-tradisjon. Alle er tidlig ute av sengene. Vi ser de yngste skyndte seg til bilen, ikledd finstasen. Bak rattet har mamma på seg duserosa, tradisjonelle pakistanske klær. Hun kjører til oppmøtepunktet for barnetoget. Pappa er klar for matbodene på barneskolen.

Så helnorsk at man kan få tårer i øynene. Kanskje de skal få veive med pakistanske flagg i toget også. Er det så nøye? Vi er jo alle helt like. Alle kan være nordmenn. Det er bare et sosialt konstrukt.

Bestefar er minst like entusiastisk. Han snakker kanskje ikke perfekt norsk. Men han elsker 17. mai. Bestefar gir meg beskjed om å sette på NRK.

Ikke bare er han minst like entusiastisk, han er minst like norsk. Til tross for at han snakker språket gebrokkent, er han norsk i hjertet, og det er vel det som teller. Han ser jo på NRKs dekning av nasjonaldagen. Blir det særlig norskere enn det?

For bestefar er det ekte kjærlighet. Kjærlighet som ikke kan måles. Kjærlighet som har spiret og grodd med årene. De norske ordene ligger kanskje ikke så godt på tunga for bestefar. Men Norge er som støpt i hjertet.

Rørende. Jeg får nesten lyst til å gi bort landet til Laireb, hennes landsmenn og alle deres bestefedre. Når jeg leser slike historier forstår jeg at jeg og resten av det norske folk ikke har noen unik rett til Norge. Det er bare et tilfeldig stykke land uten historie, identitet og et iboende folk. Hele verden er potensielle nordmenn.

Population - Europeans and africans

Dette er bare én historie fra 17. mai, og det er heller ikke hele historien. Det finnes mange mennesker der ute med sine historier og kjærlighetserklæringer til dette fantastiske landet.

Selv leser jeg kommentarfeltene under nyhetssidene jeg følger på Facebook. Kommentarfeltene er polariserte, unyanserte og hatefulle. Mye er rent hat mot medborgere.

La meg stoppe deg der. Dere er ikke medborgere. Dere har blitt tvunget på oss. Dette «hatet» du snakker om kommer til å forsvinne når dere setter dere på flyet tilbake til Pakistan. Verken før eller senere.

Det er vanskelig å ikke tenke at det må være mange flere som tenker hat enn de som tar seg tid til å taste hat.

Helt riktig. Det er mange av oss og antallet øker for hver eneste dag. Vil det være morsomt å være her når nordmenn endelig får nok? Jeg tror ikke det. Så hvorfor late som dere er velkomne når så mange vil at dere skal dra?

Det er mange misforståelser som blir skapt rundt oss. Feilantakelser i nyheter, TV-underholdning. Mangel på kommunikasjon. Behovet for å fortelle og snakke og rette opp har aldri vært større enn før. Det må jo være det moderne samfunnets ironi at informasjon om alt kun er noen tastetrykk unna. Men likevel er folk som lever i samme land så uopplyste om hverandre. Vi må begynne et sted. Vi er ett, selv om det noen ganger kan være vanskelig å forstå hverandre.

Nei, vi er ikke ett. Vi er forskjellige og våre forskjeller kommer til å føre til konflikt. Det er en av få ting som kan sies med 100% sikkerhet. Vi beveger oss ubønnhørlig i retning av (mer) konflikt.

La oss snakke med hverandre. La oss gi hverandre en sjanse. La oss gi hverandre rom. La oss gi hverandre kjærlighet.

Norge er vårt alles, la oss dele det raust med hverandre.

Nei, Norge er ikke ditt, Laireb. Det tilhører oss nordmenn. Og du blir aldri norsk.

Norge dikt

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s